God morgen, Austmarka.

Skjåra knatrer. Det første solglimt for dagen er her igjen. Den fine stunden om
morran ved Austmarka er behagelig god. Ikke slik som kvelden, men veldig
god.
Så plinger det inn meldinger fra Tigerstaden; venner og kjente som nyter kaffen
på terrassen og forteller om nye femmere på terningkast…

Vi får aviser seint her på Austmarka. Men det får så være. Vi kan ikke få alt her i livet.
De siste ukene har vært spennende. Det er alltid spennende med hvordan responsen
er på en ny plate.

Jeg har flere fine opplevelser med anmeldelser fra de tidligere
utgivelsene mine. Jeg husker fortsatt veldig godt i 2004, da vi ga ut min første
soloplate “Det ensomme landet”. Vi hadde ingen store ambisjoner egentlig.

Det var trykket opp tusen eksemplarer, og vi tenkte at hvis vi fikk et par
anmeldelser, så måtte vi være fornøyde. Det var ferietid og ingen av oss var helt
klare for hverken anmeldelser eller promoarbeid med plata som hadde kostet
minimalt å produsere. For det meste var den spilt inn med enkelt lydutstyr i mitt eget
kjøkken i leiligheten på Austmarka.

Så kom Dagbladet og Fredrik Wandrup med to hele sider om plata og fem
på terningen, resten er historie, en god historie for meg. Den sommeren var
det mange pressefolk fra Tigerstaden og andre steder som tok turen opp til
skogen. Alle vil snakke med “Hillbilly-kongen”, som Dagbladet hadde utpekt
meg til. Mine venner i Texas syntes dette var veldig stas, og jeg er blitt
“The Hillbilly King” der nede siden den gang.

Denne gangen har jeg vært urolig og veldig usikker. Så det er veldig gledelig
å få så flott kritikk for en plate som har hatt en lang vei å reise før den endelig
nå ligger klar.
Litt skummelt å merke at jeg kan senke skuldrene, men det er vel kanskje lov til
det en gang i blant. Selv om jeg liksom aldri blir helt fornøyd sjøl.
Det er vel slik det skal være. Men det gleder meg selvfølgelig at anmeldere
har tatt seg tid til å lytte til det vi har jobbet med og skapt. Jeg tar ingenting som en
selvfølge i denne bransjen.

Jeg har tatt med meg mye fra min pappa. Han var ingen plateartist, men han
var en veldig dyktig snekker og håndverker. Det som betydde mest for ham, var
om de han gjorde en jobb for var fornøyd. Han tok seg alltid mindre betalt for
arbeid han gjorde enn hva det egentlig var verdt. Yrkestoltheten var det
aller viktigste. Hans ydmykhet er sjelden å se eller oppleve i dagens samfunn.
Men han var dyktig til fingerspissene med trearbeid. Jeg har tenkt mange ganger
at jeg kanskje skulle blitt snekker som min pappa. Men så var det gitaren
jeg plukket opp da.

Når det først ble slik, så er det veldig stas selvfølgelig at tilbakemeldingene på
det jeg gjør er så bra. Jeg tror min pappa ville forstått meg. Det får så være om
jeg aldri blir en storselger eller topper listene, men jeg har gjort en ærlig jobb
og de som har tatt seg tid til å lytte er fornøyd. Det betyr faktisk veldig mye.

En venn av meg som er forfatter velger å ikke lese anmeldelser, fordi
hun mener det kan få feil innvirkning på skrivingen videre.
Jeg må si at jeg er imponert og beundrer henne for det. Men jeg vil aldri klare
det sjøl, tror jeg. Det er noe med den spenningen, når det plinger inn meldinger fra
Tigerstaden. Ja, det har vært noen fine morraer på Austmarka en stund nå.

Vist 860 ganger. Følges av 1 person.
Annonse